Episode 11

Fødselsterapi

Denne episoden illustreres naturlig nok ikke av bilder.

Episode 11 i podcasten heter Fødselsterapi, og jeg var veldig i tvil om jeg hadde lyst til å høre den, etter de blodige detaljene vi fikk om Isabels underliv i sist episode. En fødsel er tross alt verre enn en GU, selv når GUen utføres offentlig. Og siden Anne Brith er den eneste av de to som har født, så aner det meg at dette blir voldsomt, for ingen opplever verre ting enn Anne Brith. Men jeg stålsetter meg og her kommer referat:

Velkommen til podcasten Anne Brith og Isabeeeel TUTTUTUTUUUU!

Isabel og samboeren har begynt å snakke om barn. Isabel kan ingenting om barn, for hun er enebarn, mens Anne Brith har 4 barn og er ekspert på barn. Anne Brith forklarer at hun var sinnssyk i gjerningsøyeblikket da hun fikk barn (det er hun vel ganske ofte?). Hun er glad for at hun har 4 barn, men hun føler at Isabel glorifiserer det, siden hun tror det blir gøy.

Anne Brith vil ikke skremme Isabel, men dere som har fødselsangst, eller graviditets-etteelleranna (?), redd for å gå gravid, redd for å føde må skru av podcasten NÅ! For nå skal vi få en ufiltrert samtale. (jeg er fristet, men biter tennene sammen)
Det er veldig mange som har sagt til Isabel at når man får barn så slutter man å fokusere så mye på deg selv, barna blir mye viktigere enn deg selv (denne samtalen har hun hatt med noen andre enn Anne Brith!)
Anne Brith tror det kan være veldig bra for Isabel, fordi hun fokuserer mye på utseendet sitt, klær og middager ute (det var rette  ræva som feis


Men når Isabel ringer til Anne Brith fordi hun er sliten -for du har ikke søve på fjorten dagAAAA, da skal Anne Brith gli inn fra sidelinja og si: Hva var det jeg sa. Jeg tolker det i hvert fall slik, Anne Brith fullfører ikke setningen. Ikke den heller-
Isabel lurer på om man får en helt ny følelse, at det skjer noe med deg.
Anne Brith følte ikke det. (bombe)
Men når Anne Brith ser andre som har fødet sitt første barn kan hun se i ansiktet deres at de har blitt mamma (fordi de ikke har søve på fjorten dagAAA, kanskje?)

Vi begynner med barn nummer 1:
Anne Brith var feit som en julegris når hun fødte førstemann. Hun husker ikke så mye fra den tiden, annet enn at hun var enormt svær og at hun ikke følte på morsfølelsen. Men det kom med tiden, litt etter litt etter litt. Men hun kan forsikre om at man har nok kjærlighet til alle barna man får.
Anne Brith kan bære mye kjærlighet, sier hun.

Isabel lurer på hvor kvalm man kan bli, og tro det eller ei, Anne Brith hadde ekstrem svangerskapskvalme med førstemann.  Det er noe hun husker veldig godt. Hun husker også godt at hun sov hele tiden de første månedene. Og hun husker godt at hun kastet opp hver morgen.
Hun kjente at hun ble gravid med en gang, men forsikret seg med en test to uker senere. Da begynte hun å lukte ekstremt (får man dårlig kroppslukt av å være gravid?)) Hun kunne lukte at naboen hadde gått i hundedritt og hvis det var noe som luktet i kjøleskapet så måtte hun ut av huset. (ok vi snakker luktesans)
Dette kom av at Anne Brith ikke bruker parfyme lenger. (tilbakevirkende kraft, den var ny)
Mer om Anne Briths svangerskapskvalme. Jeg sparer dere for detaljene.

Isabel lurer på om man fungerer på jobb, eller om man blir sykemeldt.
Noen blir det, sier Anne Brith, men hun var (selvfølgelig) ikke sykemeldt. Hun jobbet som flyvertinne, selv om hun kastet opp hele tiden og det var helt forferdelig. Mer detaljer om Anne Briths svangerskapskvalme…
Men plutselig, halleluja, går det over, og da går man som regel inn i andre trimester. Og da er alt bra, sier Anne Brith.

Tilbake til at Anne Brith ble veldig stor og at alle trodde det var tvillinger. -Alle liksom, du skal ha tvillinger liksom, ikke sant? Men det var heldigvis bare én. Men hun var diger og Isabel skal få se en bukse som beviser det.
Det som var så deilig var at Anne Brith fikk lyst på ALL mat! Selv mat hun ikke likte. Cravings, ikkesant…? Man må bare la det komme. Og Anne Brith måtte ha belgiske bon-bons, som man får i Belgia, så hun måtte innom Belgia på jobben hver eneste dag. (det må ha blitt veldig dyrt for flyselskapet?)
Mer om Anne Briths cravings. Orker ikke…

Det store spørsmålet til Isabel er selve fødselen. Siden Anne Briths svangerskapsplager er verre enn alle andres, så gruer jeg meg skikkelig nå, for det aner meg at dette blir ille. Og detaljert.
Anne Brith har trøkket ut alle sine barn naturlig, den første hjemme på soverommet, for i Nederland er 80% av alle fødsler hjemmefødsler (det skulle jeg likt å se dokumentasjon på). Alt var fint og greit med Anne Brith, og hun husker veldig. veldig godt! På langfredag mistet Anne Brith slimproppen.
Mer om slimproppen, jeg sparer dere for detaljene.

Klokka 12 sa Anne Brith til barnets far at han måtte ringe jordmor, for hun hadde veldig vondt, men jordmor gikk igjen, for hun hadde bare 1 cm åpning. Så en forklaring centimeter for centimeter, jeg sparer dere for detaljene.
Anne Brith fødte uten smertelindring (selvfølgelig) og hadde så vondt at hun trodde hun skulle dø, men barnets far nektet å ringe jordmor., selv om hun ba på sine knær. (hvis hun kom opp i knestående kunne hun sikkert klare å ringe selv, men da hadde ikke historien blitt så dramatisk).
Anne Brith kjente at ungen kom, men barnets far sa at hun måtte slappe av. Det hadde irritert Isabel.
Tilbake til disse centimeterne som Anne Brith gjorde unna på rekordtid (selvfølgelig). Det trodde ikke jordmor i sin villeste fantasi at kunne skje, så hun hadde ikke med seg tingan sine. Men hun hentet tingan sine i bilen og gjorde om soverommet til sykehusrom og ringte en sykepleier som skulle hjelpe til, mens Anne Brith lå med pressrier og holdt igjen ungen. Du verden, jeg har aldri hørt om noen som holder igjen pressrier mens man ommøblerer og venter på sykepleier som skal komme med bil! Jeg synes det er rarere enn rask fødsel.

Isabel lurer på om det var dårlig planlagt å gjøre alt dette rett før, og det lurer jeg også på!
Anne Brith mener ikke det, hun bare lå med pressrier i en halvtime til de var ferdige med ommøbleringen og sykepleieren var på plass. Og da fikk hun lov til å presse. Hun presset ytterligere en time og da fødte hun en blå unge på 4 kilo. Jeg skal spare dere for detaljene.
Isabel lurer på om det er vanlig at unger er blå, men Anne Brith forsikrer henne om at de vanligvis er røde.
De ser sammenpresset ut, fordi… Jeg sparer dere for de detaljene også.
Anne Brith måtte gå og tisse etterpå, for det er veldig viktig. Her kan jeg ikke spare dere for detaljene, for dette er sært: Noe hang nedpå knærne til Anne Brith. Det var ikke et pent syn og alle vi som lytter kan sikkert tenke oss hva som hang der. Jeg kan ikke det og jeg får ingen forklaring heller, ut over at vi ikke må se på tissen etter fødsel. Fnis fnis…

Isabel lurer på hvor lenge tilstanden der nede er sånn. Svulper(?) den inn igjen? Aner ikke hvem som svulper, men det blir bra igjen, forsikrer Anne Brith. Mere gørrete detaljer fra fødsel, jeg sparer dere for dem.
Anne Brith husker veldig godt telefonsamtalen hun hadde med mamma etter fødselen, hun var sur fordi mamma ikke hadde fortalt hvor vondt det var. Mer om smertene. Jeg sparer dere for detaljene.
Vi får en innføring i etterrier. Da kan man ta paracet hvis man er på sykehus.

Nå sitter jeg igjen som et spørsmålstegn, for Anne Brith sa innledningsvis at hun husket veldig lite fra dette svangerskapet med påfølgende fødsel, men likevel er dette fryktelig detaljert og hun påpeker stadig at hun husker dette veldig godt?

Over til neste fødsel: Anne Brith fikk ikke lov til å føde hjemme fordi hun bodde i Mosjøen. 
Anne Brith og barnas far var forberedt på å føde i bilen (for det er lov i Mosjøen). De trodde nestemann også skulle komme som en rakett, forklaringen har med Anne Briths tilstand der nede, Jeg sparer dere for detaljene. 
Men nummer to var så sta at hun ikke kom. De reiste frem og tilbake til sykehuset syv dager på rad før fødselen endelig skjedde. Og da var Anne Brith veldig sliten.
Kontrasten var veldig stor til første fødsel, for da var det 30 varmegrader. Med andremann var det 30 kuldegrader. 
Anne Brith var fremdeles veldig sliten
Så forteller hun om barnets  personlighet, det skal jeg ikke ta her i respekt for barnet.

Anne Brith fikk lystgass og det var veldig gøy, fnis fnis. Det kan Isabel glede seg til, fnis fnis. Det er akkurat som en hel flaske vin for hvert pust. Etterhvert blir man susete i hodet. Etter flaske tre var Anne Brith helt på topp og ville ut på byen. Det var ikke vondt i det hele tatt! Isabel skal sjekke hvilke sykehus som fremdeles har lystgass, og heldigvis er det fritt sykehusvalg.

Over til barn nummer 3: Da var Anne Brith ekspert og da bare gikk hun inn på sykehuset og forlangte at de skulle ta vannet. Jordmoren var akkurat like overrasket som Isabel, men Anne Brith hadde sagt at hun visste at hun skulle føde i kveld, og hvis ikke du tar det vannet nå… 
Vi fikk aldri vite hva trusselen besto i, men jeg tipper det hadde noe med anmeldelse å gjøre.
Hvis man tar vannet kommer fødselen i gang, sier Anne Brith. Usikker, men hun er eksperten.
Jordmoren turte ikke annet enn å ta vannet.
Isabel har sett på film at vannet bare kommer av seg selv. Hos Anne Brith derimot, må de ta vannet, sier Anne Brith.
Idet de tok vannet så: POOP kom tredjemann ut.
Bestevenninna til Anne Brith fødte samme dag, og det er gøy, for ingen andre fødte den uka. De hadde the time of their life og ble på fødeavdelingen i fem dager før de ble kastet ut. 

Isabel lurer på Anne Briths opplevelse med «sykepersonellet». Hun har hørt at noen får veldig god «oppfølgelse». Anne Brith sier det er veldig viktig å si ifra hvordan du vil ha det (ta vannet!), for alle Anne Briths barn har blitt født nesten tre uker for tidlig (jeg skjønner ikke sammenhengen?)

Over til barn nummer 4: Han er født på Ahus, og der er det flere mennesker enn i Mosjøen. I Mosjøen ble de nærmest møtt med blomster og heiarop fra ordføreren, mens på Ahus er det samlebånd. Hun sier at det ikke er noe dårligere, men jeg vet hva jeg ville valgt.
Anne Brith forsikrer igjen at det er kjempekoselig og hyggelig (jeg tror henne ikke), men det går raskere på Ahus.
Fjerdemann kom ut i Supermannposisjon, med knyttneven først, på tross av at han ikke kom ut i starten. Og da tok det lenger tid. Men når han endelig kom seg ut så var det BÆM BÆM BÆM BÆM BÆM …. BÆM og så må man hjem.
Anne Brith syntes det var greit, førstegangsfødende, som ikke har fått igang melkeproduksjonen og ikke får til amming så er det viktig å si ifra hvis man blir presset hjem. Anne Brith har selvfølgelig fått til ammingen med alle barna sine.

Hvis Isabel har rett i at det er fritt sykehusvalg, så ville jeg født i Mosjøen, for jeg synes det høres mye koseligere ut med blomster og heiarop fra ordføreren, enn BÆM BÆM BÆM…

Det. Er. Vondt. Å. Fød. Ferdig snakka! Sier Anne Brith.

Anne Brith har fått 4 barn, så ingenting annet er vondt for henne.
Isabel lurer på om man blir tilbudt lystgass og sprøyte i ryggen. Anne Brith anbefaler lystgass. Men det er viktig å si ifra hva du vil ha, særlig hvis du har angst. Det er mange tanker i en kvinnes hode, særlig når de går gravide. 
Anne Brith har aldri følt at det er deilig og koselig å gå gravid, men hun kunne gjerne fått flere hvis hun ikke var for gammel. Men det er forferdelig vondt å føde (her sliter hun med hukommelsen, for med nummer to var det ikke vondt i det hele tatt).

Siste spørsmål fra Isabel: Hvordan er det å komme hjem med et lite barn, bli man lært opp i de forskjellige tingene?
I Nederland har man forsikring og da kommer en sykepleier hjem til deg de ti første dagene og lager mat og vasker hus og hjelper deg med amming. Oi, sier Isabel og jeg slutter meg til henne, for jeg ante ikke at de hadde ammer i Nederland. Stort sett ligger man på senga, mens sykepleieren gjør alt.
Med nummer to kom svigermor fra Nederland og gjorde alt. Ordna og styra og vaska.

Omtrent slik hun har det i dag, altså, der hun ligger på sofaen mens ungene gjør alt…