Bloggerne sesong 13 episode 2

På tide å bruke prevensjon (jeg kan ikke få sagt meg mer enig!!!)

Introen starter med at Monica Nyhus sier at mange kan oppfatte familien Nyhus som veldig polert og perfekt på VoiceOver, mens vi ser Monica selv med blafrende hår og kritthvitt smil i sakte film. Polert og perfekt. Men bak fasaden skjuler det seg et totalt kaos, sier mannen Chris, mens Monica og mannen trasker hånd i hånd nedover en sti, omkranset av vakker natur.

Martine skal skaffe seg en hund fordi Aleks er masse i Bergen. Det pratet hun om i hele forrige sesong også, så jeg holder ikke pusten.

Emma tar på leppestift og sier at influencerkarrieren er en ekte og stressende jobb.

Vi starter med en polert Monica, som har handlet en graviditetstest. Den skal hun gå inn til «gutta boys» å ta. Jeg HÅPER hun ikke mener at de skal være med på prosessen! Monica har googlet veldig mye på symptomer på graviditet. Hun har tross alt bare tre barn fra før…

Hun er veldig spent, derfor skal hun ta testen for å få det ut av verden. Spoileralert: Hun får det inn i verden.

Brå overgang til Martine. Har vi kommet så langt tidsmessig at fotografen har korona-hjemmekontor?

Martine står foran speilet og klager på at sminken har gått bort helt. Hun må snakke om de ytterste lagene, for det er plenty left. Den tunge sminken skyldes at hun skal til mamma og fortelle at hun har kjøpt hund. Jeg biter i meg mine ord og slipper ut pusten. Nei vent, jeg holdt jo ikke pusten i utgangspunktet. Men det skal sies at jeg sjelden blir overrasket av Bloggerne. Poeng til Martine!

Mamma kommer til å bli SÅ glad for at Martine har fått hund, som mamma kan passe. Omtrent som moren min følte angående barnebarn. Og mammaen til Martine reagerer omtrent som moren min gjorde på nyheten om barnebarn, med gledestårer og knugende klemmer.

La meg bare si at Martine har kjøpt en Pomeranian, så jeg håper hun har satt av en slump med penger til kommende dyrlegeregninger.

Brå overgang til Emma, som også står foran speilet på badet. Hvorfor velger de å filme på badet? Lyset er så grelt at man nærmest kan telle lagene med sminke. Jeg får lyst til å skrelle det av, som på en appelsin (assosiasjonen til appelsin kommer sikkert av at de alle er oransje).

Mengden sminke kommer nok av at hun skal ta bilder til boka si. Hun har fått hjelp til å skrive en selvbiografi. Den boka kommer ikke en dag for tidlig, hun er jo tross alt hele 18 år! Det ville vært helt unaturlig å vente til hun var i 20 årene, ferdig med operasjonen og hadde skaffet seg litt erfaring med å leve som fullverdig kvinne (da tenker jeg på den kjønnskorrigerende operasjonen, jeg stiller på ingen måte spørsmålstegn ved Emmas kjønn!)

Jeg tror vi hopper litt tilbake i tid (pre corona) for endelig får vi en overgang med typiske stemningsbilder. #Kristiansand.

Vi skal til et 70-talls husbankhus, med en hage så proppfull av trampoline og leker at vi skjønner at her bor en barnefamilie. Familien Nyhus er muligens polert, men omgivelsene er det ikke!

På et kjøkken, som også bærer preg av barnefamilie (Oboy, handleposer på benken, oppvask, noen visne skiver med agurk på ei fjøl…) forklarer mamma Nyhus barna sine hva «på overtid» betyr. Jeg er med på «kanskje baby i magen» men ungene ser for små ut til å begripe detaljene. Far gjør forvirringen komplett med å insistere på at det IKKE er en baby i magen. «Mamma lever i en drømmeverden«. Han har så rett , så rett, et er det magiske stedet Blogglandia.

Hun får alle ungene til å holde hendene over indikatorstrekene, men så kommer hun på at hun må tisse på den først. «Æsj!«, sier far konspiratorisk til ungene. Igjen, ungene trenger ikke detaljene.

Så ser vi tre glade barn som løper i sakte film over ei strand, i matchende klær og mykt kveldslys, mens Monica presenterer familien på VoiceOver. Det er Monica, far Chris og barna, med de så ultratypiske blogger-navn at jeg dør! «Vi lever av å dele små glimt av hverdagen vår på sosiale medier» Jeg dør litt til! Så kysser mor og far i solnedgangen, med bloggernavn-bara står pent opstilt foran dem.

«Det begynte egentlig bare som en hobby«, sier Monica. Jeg skulle ønske hun heller begynte med strikking, eller hage, eller akvarellmaling, eller hvilken som helst annen hobby som ikke innebærer å selge barnas barndom. Men det spørs om det kunne brødfødd en hel familie… Men barnas skjebne var forseglet da mamma fikk positive tilbakemeldinger (mange følgere) på «baby bump-bilder» under sin tredje graviditet (bilder av Monica i undertøy og gravidmage, skal vi tro kollasjen av bilder Salto har satt sammen). Selvfølgelig godt ispedd bilder av barna hun allerede hadde.

Da profilen til Monica vokste fikk hun helt sjokk. «Herremin, jeg kunne ikke skjønne hvordan de kunne relatere seg til mitt liv«. Monica, jeg lar meg sjokkere av slike mennesker hver dag, men det finnes et skremmende antall mennesker der ute som liker å se på bilder av andres barn. Så følger nok en saktefilm av familien Nyhus som ligger i sengen og kysser. Da mener jeg ikke bare mor og far…

Før Monica valgte barneeksponering som yrkesvei, hadde Monica ikke lyst på mann eller barn. Men så traff hun Chris, og han var kjekk (kjekk, kjekk, han var kjekk) og snill. Chris falt for Monica fordi hun er et eventyr, livet med henne er et eventyr! Og etter få dager skjønte Chris at hun skulle bli mor til hans barn. Idyllen illustreres av enda mer kyssing i solnedgang. Selvfølgelig i sakte film…

Monica har fått tisset på testen, og ungene skal holde over resultatet så de «avduker» den sammen. Jeg håper hun ikke bommet med strålen, vi snakker tross alt om tiden før antibac ble en vesentlig del av hverdagen vår. Monica kunne tenke seg fem barn, Chris synes det er nok med tre. Han vurderer å kappe «den» i to, eller sterilisere (som jo er et mindre drastisk tiltak). Monica mener de først burde prøve prevensjon, noe jeg ville foretrukket fremfor en mann med halv p*kk.

«Det blir tre!» sier Chris med ettertrykk, men Monica hevder at man aldri kan si aldri. Jeg vil si at oddsen for at det stopper med tre barn er ganske liten hvis man ikke bruker prevensjon, og det håper jeg Chris også skjønner (ellers er han for dum til å ha barn).

I Oslo er det grått og trist, med rester av snø. Fotografen orker ikke å prøve og forskjønne det, i stedet fremhever han det ved å kun fokusere på den litt triste blokka til Martine.

Martine filmer seg selv foran speilet igjen, og nå har hun også oppdaget hvor lite flatterende lyset er. Hun virker sjokkert. Enten har hun et enormt munnsår, eller så er det fillers gone wrong på leppa. All verdens sminke makter ikke å skjule det. Plutselig er vi ute i mørket og voldsom hundeglam tilsier at vi er ved en kennel. Martine får utdelt en valp, og så kjører mamma og Martine hjem med valpen usikret på fanget.

Så er det plutselig dag, og Salto fyller tiden med litt detaljbilder fra Martines leilighet. Masse bilder med tekst og kloke ord om kjærlighet og lykke, og et parr matskåler og en hundeseng. På sofaen ligger Martine på rygg med bikkja på brystet. Dette er hard jobbing, det har vi lært av Anne Brith. Bikkja biter i håret til Martine, og så må den på do.

Så ser vi Martine og valpen løpe i sakte film utenfor blokka, mens Martine sier på VoiceOver at å kjøpe valp er det beste valget hun noen gang har tatt. Martine trenger en hund, så hun får roet seg ned og vært mer hjemme. Lurer på hva Aleks synes om at bikkja i løpet av få dager har fått til det han prøvde på i hele forrige sesong? Martine gnir det inn ved å sende han en snap av seg selv på ryggen i sofaen med Milo på fanget. Nok et bloggerbarn-navn (Milo), men dette er heldigvis en hund. Vi avslutter med at Martine gir bikkja et saftig kyss.

Fotografen er ute i og filmer i bil. han får med seg ei grøft og et veiskilt (Oslo 17). Kanskje bilen er hjemmekontoret hans?

Emma og Mor Tina er på vei til Oslo. Begge bruker bilbelte, noe jeg har skjønt at er uvanlig blant bloggerne. Det er faktisk ganske naturlig, for alle vet at bilulykker ikke skjer i Blogglandia, det passer ikke inn i feeden. Det gjør heller ikke sykkelulykker, ATV-ulykker eller drukningsulykker, bare spør The Eriksens. Men Emma har åpenbart tenkt å leve lenge nok til å skrive sin neste selvbiografi, det varmer mitt hjerte.

Mamma håper noen har lyst til å lese boka. «Kanskje mormor» ler Mor Tina, mens Emma grynter samtykkende mens hun forsøker å drikke av ei brusflaske. Jeg tror det er Pepsi Max, men er ikke sikker, siden hun har snudd flaska OG holder over etiketten. Det minner meg på at jeg hittil ikke har sett spor av spons. Bloggerne gjør det kanskje ikke så bra lenger?

Mamma og Emma pludrer så intetsigende i bilen at Salto har lagt til tutelyder i et fattig forsøk på dramatikk. Det harmonerer dårlig med Mo Tinas avslappede kjørestil, og jeg mister fullstendig fokus og husker ikke et ord av hva de sier.

Tilbake i 70talls-huset i Kristiansand er de enda ikke ferdig med å holde i tissepinnen til Monica. Siden dette muligens er det mest dramatiske som skjer i sesong 13, skjønner jeg Salto vil hale ut spenningen. Kanskje Clearblue er en potensiell sponsor i neste sesong? Monica og Chris leverer, og liksomkrangler om hva det tror resultatet blir. Ungene begynner å bli slitne av seansen og sutrer høylydt, så Monica får opp stemningen og spør hvert enkelt barn om hva de håper på. Alle tre håper to streker, akkurat som de har øvd på. Og surprise! Det er to streker!

Ungene hopper av glede rundt på kjøkkengulvet, Monica ligger på rygg og gråter av glede, mens Chris ser inn i kamera og rister skuffet på hodet. Så klager han på at han fikk en ny unge på farsdag. Jeg må si at Chris er i en klasse for seg når det kommer til dårlig skuespill. Ungene gjør det mye bedre, en av dem har blitt bestukket med en kjærlighet for å si at han tror de får en baby fordi mamma og pappa har kysset mye. Jeg håper han ikke reflekterer så mye over replikken, for etter det lille jeg har sett så kysser mamma og pappa også mye på ungene.

Fotografen leverer et stillbilde av en trist bygning på Fornebu. Salto har lagt på litt fuglekvitter i bakgrunnen for å hjelpe på stemningen, men det utgjør ingen forskjell. Jeg savner se de flotte utsiktsbildene fra i fjor. Har fotografen glemt hvor fin utsikt det er fra Ekebergåsen? Kanskje han har fått ordentlig jobb og det er en ny fotograf? En dag jeg har god tid skal jeg lese rulleteksten og gi dere svaret.

Emma og Mor Tina sliter med å komme inn i bygget, som er enda tristere på innsiden. Endelig har TV2 hanket inn en sponsor (Quale fine art) og vi presenteres for Jacob, en fnisende fyr i begynnelsen av tenårene (hvis jeg skal tippe). Jacob er mer homo en Joakim Kleven, og sprader rundt i studio mens han kaster på det lange håret og sutrer over at buksen hans er så lang at han får «sånn… flapperumpe«, i følge Saltos teksting. «Den bare ligger og deiser der nede«. Jacob er skikkelig kul, sier Emma til kameraet hjemme på pikerommet. I beg to differ. Beklager alle de engelske glosene, men det er vanskelig å ikke la seg påvirke…

«Guuud så brun du er«, sier Jacob, og Emma tror visst det er et kompliment og kniser kokett. Jeg håper Jacob har minst halvparten av redigeringsskilsene til LKE! Jacob spør hvordan det går med boken, og Emma svarer at hun tror den er ferdig skrevet. Hun har vært ærlig på at hun ikke skriver den selv, så jeg skal ikke kommentere det pussige med at hun ikke vet om hennes egen bok er ferdig. «Herregud så gøy, Emmaaaa, jeg er sååå glad, jeg tenker det er et såååå viktig prosjekt ogsåååå» Dere skjønner tegninga…

Så ser vi Emma posere i sakte film, og jeg må si jeg blir bergtatt av skjønnheten hennes. Under 14 lag med sminke og en svært uheldig spraytan, befinner det seg en vakker skapning! Derfor drar jeg på smilebåndet da hun på VoiceOver sier at hun vil at forsiden skal være «sånn sleek, sånn enkel«, men så motsier hun seg selv og sier at hun vil gå for modell-looken.

Heldigvis lurer Jacob på om det er «litt mye sminke». Sin unge alder til tross, så har han peiling på det han gjør. Han er kanskje litt eldre enn først antatt? Menneskekjenner er han også, for han legger til at det bare er bittelitt sminke som må av, altså! Noe Emma tar med godt humør.

På sminkerommet lurer Emma på hva hun skal fjerne. Hun velger brynene. Jeg tror kanskje Jacob mente at hun skulle ta av et par av lagene, men det er kanskje ikke mulig å bare skrelle av litt av dybden? Når brynene er tonet ned, får Emma et lite sammenbrudd, for det er ikke HENNE! Sminke ER henne, sier hun, og dette er HENNES bok! Selv om det ser ut som det er mye sminke, så er det ikke det. If you say so…

Etter nok en brå overgang er vi i Oslo med Martine og bikkja. De besøker bestefar og bestemor. Oldsmobilen er borte, men på kjøkkenbenken står det ei julerose og på bordet ligger det kromkaker, så kanskje den er på vinterlagring? Martine gir bikkja til bestemor, som kysser entusiastisk på den. Tunge og alt! Jeg håper det ikke blir barn av det!

Venninnen Raija entrer kjøkkenet, og ved synet av valpen hviner hun i et toneleie jeg ikke har hørt siden innflytningsfesten til Anne Brith. Martine forklarer kamera at hun kjenner på mammafølelsen. Hun er veldig spent på hvordan Aleks vil behandle den, «for Aleks er veldig imot alt av barn, og sånne ting«. Jeg lar være å kommentere den…

Martine forteller at hun skal besøke Aleks i Bergen neste uke. Jeg lurer på om hun vet at hunder med brachycephalt syndrom egner seg dårlig på fly. Raija spør hvordan Aleks reagerte på at Martine kjøpte seg hund og Martine tror det går bra, for Aleks har veldig lyst på hund, selv om han «på en måte er allergisk«. På en måte, tror jeg er nøkkelordet her, jeg har friskt i minne forrige sesong hvor Aleks dro av seg skjørta og gned en hund energisk opp og ned på den veltrente brystkassa, for å bevise at han fikk utslett. Det fikk han ikke.

Intervju-Martine forteller at hun har veldig mange planer fremover, men akkurat nå står det på stedet hvil, for det tar litt tid før ting skjer. Hun synes det er digg med litt pause. Lite ante hun om hvor omfattende den pausen skulle bli…

Bikkja ligger i senga si under en kommode på kjøkkenet til bestemor og bestefar og tygger på ei leke. Det blir som å ha en liten baby, sier Raija. Ja, det er det! sier Martine. Med utropstegn. Beklager å stikke hull på bobla di, Martine, men valp kommer ikke i nærheten av en liten baby. Aldri i verden om du får en baby til å ligge stille og underholde seg selv under en kommode på kjøkkenet!

Tilbake på Fornebu fortsetter Emma med sammenbruddet sitt. Hun banner og sminker om hverandre. Det blir fint, beroliger mamma, med blikket rettet mot en haug med papirer. Jeg mistenker at hun har tatt på seg jobben med å se over biografien til Emma, som er skrevet av noen andre. Det er ikke noe problem å skrive biografi, når alle andre gjør jobben, si. Jacob entrer rommet med et ganglag som er Naomi Campell verdig, og beroliger Emma. «jeg SKJØNNER, ikke sant, mmmm«.

Så tar de litt flere bilder med like mye sminke på. Jacob spør om Emma er russ, og hun svarer at hun er i russekullet, men ikke vil være russ. Jacob skjønner, og det gjør jeg også. For å være russ må man vel egentlig gå videregående. Eller? Emma synes russ er kjedelig, for festing og sånn er ikke hennes greie (og så går hun ikke på videregående). Jacob skjønner det også.

Til slutt finner Jacob noen bilder han kan bruke, og Mor Tina og Emma jobber seg ut av den triste bygningen. «Jeg bruker ikke sååå mye sminke» sier Emma i et tonefall som ikke levner noen tvil om at Mor Tina skal si seg enig. Og det gjør hun.

Episoden er enda ikke ferdig, vi får et siste gjensyn med den polerte familien i Kristiansand. Ett av bloggernavn-barna drar av gårde på en sykkel, Chris lurer på om de skal ha med vogn og Monica løper nedover gaten og roper at barnet trenger hjelm. En kaotisk seanse som sikkert skal illustrere kaoset Chris snakker om. Og ganske riktig, i hjemmeintervjuet forteller Monica at livet med tre gutter er kaotisk. Så ser vi et glimt av Cris som drar opp garasjeporten, og da skjønner jeg hva de mener. Det komplette kaos! «Folk må tro vi er helt gale«, sier Monica. Ja de gjør nok det, men det skyldes ikke at de har tre barn eller overfylt garasje. Galskapen er at to voksne velger å selge barnas barndom, framfor å jobbe.

Så ser vi mer av den polerte familien i sakte film i på stranda. Mor gir ett av barna et saftig kyss i solnedgangen. Så spør Monica guttene ut om hva de tenker om babyen, slik at det blir et snev av innhold, før hun foreslår at de skal ta et bilde av alle sammen i solnedgangen. I bakgrunnen synger Viktor Leksell «Och varje gång du ser på mig kjänns som att mitt hjärta staaanaar«. Hjertet mitt stannar ikke, det knuses!