Bloggerne sesong 13 episode 5

Jeg kan være stepappa

Intro: Nærbilde av løsvippene til Martine «Det er jo helt sykt å si, men jeg skal jo faktisk bli mammaaaa …… til en liten HUND» . Monica er gravid med nummer fire. Ikke planlagt, godt mottatt. Caroline får beskjed på telefon at hun fikk rollen som Jasmin i teatergruppa si. Vent litt, var ikke dette i forrige sesong? Har koronaen rammet TV2 så hardt at vi må kjøre repriser?

Endelig er dagen her da valpen med den deformerte nesen (bracchycephal hund) skal fly for første (og kanskje siste) gang. Aleks må selvfølgelig få møte det lille nøstet. Martine er livredd for at han skal bæsje på flyet. «Tenk om det skjer. Hva gjør man da?» Tørker opp, for eksempel? Hun er også redd for at han skal bjeffe og få panikk. Ikke et ord om pusteproblemer eller fare for overoppheting. Kanskje hun ikke har lest seg opp på rasen på forhånd? Den SER jo veldig søt ut, da. Veldig «in» akkurat nå.

I Kristiansand spiser den polerte familien Nyhus frokost. Ett av barna har på hjelm, så pappa kan kommentere det. Et annet roper «Det mååå bli en lillebror«, så mamma kan kommentere det. Hva prater denne familien om når de ikke har manus?

Replikken om lillebror er jo tvingende nødvendig, for hvordan ellers skulle de fått en naturlig overgang til å snakke om Monicas kommende ultralyd? Monica har lyst til å vite kjønnet så fort som mulig, og da har Chris selvfølgelig lyst til å vente helt til fødselen. Dette gir en ypperlig unnskyldning for å ha «gender reveal», som jeg ikke aner hva er, men antar at det inneholder de evinnelige bloggerballongene, sponsede kaker, sjampis i plastglass, telt i hagen, endeløse lyslenker og alt annet som er standard på blogger-eventer. Jeg lurer på om dette kommer i stedet for babyshower, eller om det er en ekstra fest de har funnet på for å skape content og reklameinntekter?

Ved kjøkkenbordet sier ett av barna «pappa, du ville ikke at mamma skulle ha baby«. Chris liksomdrar på det og sier «jeg var litt skeptisk«. «Hvorfor det?» sier ungen på kommando. Chris drar på seg Ben Afleck-maska og sier i et alvor som overhode ikke stemmer med settingen «Det er litt hektisk til tider, med dere tre galninger som løper rundt og holder på» Monica smiler bredt gjennom hele seansen. Jeg skjønner henne godt, hun har et nydelig smil!

Frokosten nærmer seg slutten. «Ååå, jeg glemte å si at…» utbryter den ene ungen, men blir avbrutt av mor som husker at dette liksom skal være en naturlig samtale. Det er ikke alltid så lett for et barn å huske alt man har øvd på å si, men jeg er sikker på at replikken kan brukes ved en senere anledning.

Intervju-Monica forteller at hun alltid har hatt en følelse (på hvilket kjønn) men den har aldri stemt. Det eneste hun tror nå, er at det er gutt, siden de har tre gutter. Hun ser ikke for seg at de lager noe annet enn gutter. Og hadde det vært en jente hadde det vært helt spesielt. Og utrolig gøy. I mellomtiden ser vi pappa Chris dytte den eldste ut døren, mens han klemmer han og hvisker høyt nok til at mikrofonen får det med seg «ikke noe tull, vær snill mot alle du ser«. Neste klipp er av mor og far på balkongen, med hver sin bloggerkaffekopp og store smil, som vinker farvel til ungen, mens solen står opp i øst. Mangler bare sakte film.

Tilbake på kjøkkenet karatesparker minstemann en kjøkkenskuff, mens han brøler krigsrop. Monica forteller han at han kommer til å bli en FANTASTISK storebror. Det var akkurat det jeg tenkte også, når jeg så kjøkkenskuffen smelle i veggen av kraften fra karatesparket. Så lytter barna på mors mage, og mor forteller dem hva de skal høre. Ungene blir spurt om hva babyen skal hete, og en av dem foreslår Salah. Oi det var et fotballnavn, sier mor skeptisk. Jeg har et forslag hun kommer til å like mye bedre: Chrisander Olivander Emilioander Salamander Nyhus! (forutsatt at ingen av navnene allerede er brukt opp på de tre andre, jeg har glemt hva de het).

I Særp forteller en stivpyntet Caroline at det er under to uker til premieren på Boing Boing, og fem dager siden hun fikk influensa. Den ene gangen jeg hadde influensa, så både følte jeg meg, og så ut som jeg var døden nær. Bare tanken på en børste gjennom håret hadde fått meg til å gråte. Caroline er av en annen kaliber, det eneste som minner om influensa er et lite kremt.

Det er veldig viktig for henne å holde seg frisk denne gangen her, sier hun, for tenk om hun får influensa, da er man slått ut i et par uker. Halooo? dette henger ikke på greip! Hun fikk influensa for fem dager siden, ser ut som hun skal på ball og er redd for å få influensa IGJEN? Jeg vet at fruene i Særp alltid vet best og kan best, men de burde seriøst få noen til å lese gjennom manus, for logiske brister er det verste jeg vet!

Lars Kristian fikk influensa for fire dager, så Caroline har kjøpt munnbind. For hvis hun blir smittet av hans influensa, så kan hun gå blipp av både prøver og forestillinger. Så ser vi Caroline prøve å finne ut av mysteriet munnbind-montasje foran speilet.

Intervju-Caroline er pent dandert i sofaen, flankert av rosa puter i perfekt symmetri. Hun forteller om tidligere bragder ved teateret, store produksjoner, replikker, sangtekster (ikke melodi?), men denne gangen har hun en hovedrolle!

Caroline drar det håndholdte kameraet med inn på soverommet, hvor Lars Kristian altså har kommet til dag fire av influensaen. Jeg forventer å se han helt slått ut, men han sitter på sofaen og trykker på telefonen. Riktignok i bar overkropp og ei dyne rundt livet. «Nå kan vi være sammen«, sier Caroline bak kameraet. Jeg antar hun fant ut av munnbindet og at hun viser til dette. «Vi kan sove sammen om natta også» sier hun og kniser. «Jeg har ikke SAR altså» svarer kjekkasen fra sofaen. Caroline skratter hysterisk, for det heter jo SARS! Jeg skjønner ikke hvorfor hun kritiserer han på denne måten, for Lars-Kristian vet jo best, han er lege! Jeg er redd han skal beskylde henne for hat, men heldigvis er han i det gode hjørnet i dag.

Så ligger de to turtelduene sammen på ei pute som matcher Carolines øredobber og enes om at de er et fint par. Lars Kristian hoster (ikke hørbart for oss seerne) og Caroline reiser seg bestyrtet opp. Bakteriene kan komme inn på siden av munnbindet, forklarer hun, for der er det en glippe. Hun demonstrerer glippen ved å putte en finger med en lang plastnegl inn under munnbindet. Til hennes forsvar var vi ikke så drevne på dette med munnbind den gangen, det er først i ettertid håndhygiene og smittevern har blitt allmennkunnskap. Nå har noen kanskje til og med overbevist paret om at influensa skyldes et virus.

I et regntungt Bergen sitter Martine og venter på Aleks. Valpen har tydeligvis overlevd flyturen og nå skal han møte Aleks i lobbyen på Scandic Ørnen. «Det. Er. Så. Sinnsykt. Fint. Å se Aleks og babyen vår sammen for første gang«, sier Martine. hun tror det er det samme som når damer føder og far holder barnet for første gang. Helt enig, bare at det som regel ikke foregår i en travel hotellobby.

Oppe på rommet legger Martine ut et laken som babyhunden kan tisse på, og det er ikke et øyeblikk for tidlig, han tisser og tisser og tisser…. Han har sikkert holdt seg lenge, sier Martine. Jeg lurer på om hun har luftet han i det hele tatt. Da valpen endelig er tom, tråkker han i dammen. Aleks mener at Martine må dusje han, for nå har han tiss i pelsen.

Valpen slipper heldigvis en dusj. I stedet ligger paret på sengen og stirrer henført på det lille nøstet. «Er du fornøyd med kjøpet ditt?» spør Aleks. «EJAA! Det er det beste kjøpet jeg noen gang har gjort!» svarer Martine. Omtrent sånn alle nybakte foreldre pludrer etter fødselen. De blir revet med av stemningen og omfavner hverandre i senga. Valpen er glemt, den besvimer mellom putene.

Dagen derpå spiser de frokost i restauranten og skåler for babyen. De liksomkrangler om Aleks er pappa eller stepappa. Babyen er trygt stuet vekk i en bag på nabobordet.

I Kristiansand ligger Monica på do og spyr, mens Chris står utenfor og filmer døra. Så filmer han seg selv i speilet og sier med alvorlig mine og gravrøst at han er glad han ikke er gravid.

Etterpå filmer han Monica og seg selv i speilet, hvor Monica gjør seg klar til ultralyd. Hun prøver hardt, men selv med nylagt makeup klarer hun ikke å se freshere ut enn Caroline med influensa.

Monica er nervøs for ultralyden, i tilfelle noe skal være galt. DET kan jeg relatere til! I bilen prøver hun å komme til bunns i hvorfor hun spydde. Var det kaffe eller var det nerver? Chris sier at Monica bruker å bli helt crazy i forkant av sånne ting. Monica ser helt helt i vater ut. Chris spør om han kan sette på favorittsangen sin og Monica nikker uten å se opp fra mobilen. Kameraet klarer nok ikke å fange lydkvaliteten i Teslaen helt som Chris hadde håpet, og Monica ser lei ut, så han gir opp og konsentrerer seg om kjøringen igjen. Heldigvis kjører han feil, så vi får litt drama på kjøreturen. «Fisken i det røde havet! Herre fred!» banner han (kan det kalles banning?) Monica smiler det sedvanlige smilet sitt.

Hos fruene i Særp nærmer det seg premiere. Carolines makeup er on fleek og hun peller seg i hele ansiktet med de lange plastneglene mens hun teller ned dager til premieren. Dessverre har det blitt endringer i replikkene hennes, og det freaket henne ut litt. Heldigvis skal Lars Kristian hjelpe henne å øve.

Neste scene er fra Lars Kristians kontor. Han sitter henslengt bak et digert skrivebord, i en diger stol, med ei altfor stor klokke på armen og ei enorm lue på hodet. Han ser ut som en seksåring på første skoledag. For å veie opp for det gutteaktige inntrykket leser han alle replikkene så tilgjort monotont at Arnold Schwarzenegger hadde blitt misunnelig. Skikkelig barskt!

Intervju-Caroline forteller at det er typisk at man blir syk i hektiske perioder, men at hun har klart å holde unna feberen. Forkjølelsen derimot, den har hun ikke klart å holde unna. Vent litt, sa hun ikke at hun hadde influensa? Jeg spoler tilbake, og ganske riktig, hun hadde hatt influensa i 5 dager. Jeg må si influensaene er milde i Østfold! Så sukker hun teatralsk, mens hun drar seg i håret.

I Kristiansand har Chris endelig funnet veien til sykehuset, og vi får være med paret inn til ultralyd. Monica forteller jordmoren at hun er nervøs og jordmor forsikrer henne om at det er normalt. De to damene fortsetter å pludre om dette, før Chris plutselig spretter opp i sofaen og roper «Vi skal ikke vite kjønnet!«. Jordmoren skvetter litt i stolen sin, mens Monica tar på seg smilet sitt. Som om rollene er byttet og hun prøver å roe nervene til jordmoren.

Chris har ikke oppdaget at han har bommet på stemningen, og fortsetter å bjeffe ordrer til jordmor. «Vi skal ikke se skjermer! Vi skal ikke vite noen ting! Du skal skrive kjønnet på en lapp! Og legge i en konvolutt! Og hvis Monica ringer til deg og sier hun må vite det….» Nå har Chris blitt såpass truende at jordmoren ikke tør annet enn å følge ordrer. Hadde det ikke vært for det strålende smilet til Monica, kunne det vært tatt rett ut av en scene i Handmaids Tail.

Intervju-Chris forteller kamera at det hadde vært en utrolig opplevelse å vente til fødselen, for det er det mange som har gjort og mange av disse igjen har gitt dem tilbakemeldinger på at det er en utrolig opplevelse. Ved siden av smiler Monica strålende.

Tilbake hos jordmor har Monica lagt seg på benken og fått gele på magen. Chris henger over henne som en truende skygge og veiver så hun ikke skal se skjermen. Intervju-Monica overtar og forteller, med smilet inntakt, at hun ikke har tålmodighet til å vente, så da blir det fint med en gigantisk fest for å feire babyen i magen. De skal få en stor ballong med konfetti i babyens farge, og den skal guttene stikke hull på med en nål. Tilbake hos jordmor er alt bra med babyen. Monica gråter av lettelse, mens Chris fremdeles er redd for å se en liten penis. Skjønner det, det er mye bedre om den er stor penis, bare spør Kokkejævel.

I Bergen har valpen endelig kommet på luftetur og løper begeistret rundt på gresset. Men så kommer Aleks på at måkene kan ta han, så Martine fanger den opp og bærer den videre. De går hånd i hånd bortover veien og Aleks er lei seg. Det er et uttrykk vi ble godt kjent med i fjor. Denne gangen er det bestefaren som har gått bort, ikke savnet etter Martina som frambringer tårene. De setter seg på en krakk, og både Aleks og valpen gråter. Så forklarer Aleks for kamera at bestefar ble rørt når Aleks sa at han var glad i han, og da ble Aleks rørt også. Og da gikk Aleks helt rørt ut derfra. Det var ei skikkelig røre. Martine trøster og sier alle de rette tingene, men det er tydelig at gutten har det vondt.

Så rusler de nybakte valpeforeldrene videre med valpen på armen og måkene må finne seg noe annet å spise.

4 kommentarer om “Bloggerne sesong 13 episode 5

  1. «Så rusler de nybakte valpeforeldrene videre med valpen på armen og måkene må finne seg noe annet å spise.»

    Jeg dævver! 😂😂😂

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s