Bloggerne sesong 12 episode 17

Håper han ikke har fått kalde føtter

Joakim skriker ut at han har lyst på kjæreste fordi han er klar for noe langvarig. Linnea synes det er koselig å komme tilbake til Molde (denne episoden også). Martine har dårlig samvittighet for at hun har hatt lite tid til mamma.

Utenfor rekkehuset til mammaen og pappaen til Joakim har trærne på mystisk vis blitt grønne igjen og Joakim har fått tilbake skjegget. Jeg skal ikke skrive at klipperne har jobbet overtid siden en «blogger» ble avslørt som svindler, meeen her er det åpenbart fylt inn stoff som erstatning for noe annet.

Joakim filmer seg selv nedenfra og opp og forteller at han skal på date. Kameravinkelen er nedenfra og opp, og det er det ikke mange mennesker som kommer unna med. Men hvis Bloggerne-kollega Caroline Berg Eriksen har rett, at vi først og fremst dømmer hverandre etter utseendet, så tipper jeg daten blir en suksess. Joakim er nydelig!

Joakim gruer seg ikke, han kjeder seg, mens han venter på å forlate den trygge havnen hjemme hos mamma og gå på date. Jeg legger merke til at han slår ihjel tiden med tetris. Daten er satt opp av en venninne og Joakim er superspent og vet ikke hvor han skal gjøre av seg. Mitt forslag er å ringe venninnen og be henne minne han på hvor han skal. Det er et halvt år siden Joakim sist var på date, og han har en følelse på at han her kan bli en fin fyr.

På en fjelltopp over Molde får ikke Linnea fyr på gasskomfyren. Hun er skuffet, for hvis man ikke får grøten sin er dagen ødelagt, sier hun med bister mine. Her må jeg si meg fullstendig enig med Linnea, får jeg ikke havregrøt om morgenen skal det MYE til å redde dagen! Hun har min fulle sympati (ikke ironi). Men så får hun ringt pappa (?) som forklarer hvordan gasskomfyren virker og Linnea kunne ikke sett gladere ut om hun vant i Lotto da grøten igjen er innenfor rekkevidde.

Linnea er fornøyd med at hun kan bytte på litt i livet sitt. Hun kan leve Oslo-livet, LA-livet og være i Molde og kose seg (men det er ikke noe liv?). Hun har lovet seg selv å aldri flytte tilbake til Molde, men nå er hun ikke så sikker. Hun sitter foran store vinduer i familiehytta (som forøvrig er dritlekker) og lurer på om det er så grått ute fordi det er tidlig på morgenen. Men så kommer hun fram til at hun er veldig fornøyd med hyttelivet og fotografen sveiper over snødekte fjelltopper og jeg skjønner akkurat hva hun mener.

Linnea og Stina drikker kaffe og snakker om noe som skal skje i kveld. Her har klipperne hatt det travelt igjen, for jeg skjønner ikke en dritt. Noe med et stykke, Kristian og fin samtale. Siden Bloggerne stort sett går ut på å dvele og dvele og dvele på det samme hele tiden, så er jeg sikker på at jeg får en oppklaring.

Og det får vi. Linnea er invitert til teateret i Molde til forestillingen Evig Søndag, til en samtale hvor hun skal snakke om stykket. Stykket er utsolgt alle kvelder og Linnea synes selvfølgelig at det er stas og bidra. Hva blir neste bok, spør Stine. «Bare en bok til», «Ikke naken – bare en bok til», «Ikke et forbilde» drodler Linnea. Den smilte jeg faktisk litt av.

I Oslo er det mye gråere enn i Molde, men Martine er som en solstråle i regnet. -Endelig er dagen her og jeg reiser til Lonoooon! Wohoo! I bakgrunnen ser vi Aleksander som sitter bak rattet og på ingen måte har solskinn og wohooo-stemning. Han skal kjøre Martine til Flytoget hvor hun skal møte mamma, og skal jeg tolke ut ifra kroppsspråket hans er han ikke invitert. Mamma og Martine har som tradisjon å reise til London, men nå har ikke Martine hatt tid til det noen år, så denne turen blir stas.

Jeg tipper tiden ble knapp i London for Fotografen, for han har knapt fått med seg et eneste kjent landemerke i klippebildene. Det er Marble Arch, en London-buss, et engelsk flagg og en mann som sikkert er innfødt. Fun fact: Visste dere at det engelske flagget kun heter Union Jack når det henger på skip? På land heter det Union Flag. Dagens lille voksenopplæring…

Martine og Mamma har ankommet hotellet og Martine gir oss omvisning på rommet. Det er såpass lite at hun kan gjøre det hele liggende på senga. Men de har do, seng og speil, og noe mer trenger ikke hun og mamma. Det har foresten vannkoker også, men den er Martine litt skeptisk til, for hun har hørt at flyvertinner koker undertøyet sitt i dem. Dette må være en skrøne hun ha hørt av Anne Brith! Det viktigeste for Martine er å bo nær Oxford Street, så hun er fornøyd med det lille rommet, selv om det er litt kaldt. Heldigvis har mamma lukket vinduet.

Ute i kulda står fotografen fra Salto og filmer Londondrosjer som passerer hotellet. Mamma spør Martine om bloggen og nevner at det er en stund siden hun oppdaterte den. Martine svarer at hun ikke har hatt motivasjon det siste halve året. Hun har ikke engang orket å poste innlegg hun har liggende ferdigskrevet. Martine er lei av å åpne seg opp altfor mye, slik man må på en blogg. Hun ønsker ikke at hele privatlivet hennes skal være ute lenger.

Det er bare du som kan sette grensene for det, sier mamma forståelsesfullt. Tenk om bloggerbarn også hadde den muligheten!

Martine tror ikke at hun vil legge ned bloggen, men at hun kommer til å gjøre en endring. Hun har ikke lyst til å drive med clickbaits lenger. Hun kommer med et par eksempler: «Jeg hadde sex med den og den personen» og «dette er min oavorittstilling i senga». Jeg tenker hun gjør lurt i å styre unna det, for hvis Aleksander leser at hun har tid til å ha sex med andre enn han, kommer han til å føle seg enda mindre prioritert!

Og snakker om Aleks… Martine klager over at hun ikke har hatt tid til han det siste halve året, men nå har hun sagt til han at hun skal sette av mer tid til han. Nå skal hun bli en skikkelig bra kjæreste! Salto legger over barnesangen «London bridge is falling down» spilt på klokkespill, for riktig å understreke hvor barnslig dette forholdet er.

Bølgen og Moi har sponset Joakims date. Lokalet er fullt, men de har funnet plass til han ved et bord litt bortenfor resten av gjestene. Der sitter han alene, i grell belysning, og stirrer rett i et vinskap. Servitøren skjenker han vann og de har tent et stearinlys på bordet for å myke opp stemningen, men hvis jeg noen gang skal reservere plass på Bølgen og Moi skal jeg be om å ikke få bordet til Joakim Kleven.

Joakim håper daten er litt kjekk, slik at det kribler litt i magen når han ser han. Han bør også være superspill, morsom og pratsom, slik som Joakim. Han har en god følelse.

I London har fotografen funnet enda flere busser, taxier og innfødte. Det regner også, hvis noen skulle være i tvil om hvor vi var.

Mamma og Martine kjører taxi og Martine filmer seg selv mens hun lager trutmunn. De går på Londons mest rosa restaurant for å spise afternoon tea og Martine er helt henført. Slik vil hun ha det hjemme! Hun er så begeistret at hun knipser enda flere selfies. Mitt tips til Martine: Hvis du er et sted som inspirerer deg skikkelig på interiørfronten, ta bilder av interiøret, ikke deg selv.

Stemningen på stedet får Martine til å føle seg kongelig. Som en skikkelig dronning. Ikke den engelske, tenker jeg, for jeg tror ikke hun har tatt en selfie i hele sitt liv. Mamma tar noen bilder av Martine også, og å bli tatt bilde av er kanskje en mer kjent situasjon for Dronningen av England.

Martine fortsetter å føle seg kongelig mens de blir servert, og så bruker hun og mamma en evighet på å filme hele måltidet før de kan spise. Jeg elsker London, men jeg er kjempeglad jeg ikke er med, for slike ting gjør meg dødsflau. Men endelig var det tid for å smake på maten og skal vi tro Martine smakte det sinnsykt godt.

I skammekroken til Bølgen og Moi har Joakim også tatt opp telefonen. Han føler at han har ventet lenge og sjekker at han ikke har tatt feil av dag og tid. Han håper dagen ikke har fått kalde føtter, men venninnen forsikrer han på SMS om at fyren er på vei. Han ser litt engstelig ut, stakkars.

En av venninnene hans ringer og Joakim spør om hvor lenge man egentlig skal vente på en date. Han har nemlig ventet en og en halv time. I følge venninnen er fasiten 15 minutter, så Joakim er usedvanlig tålmodig. Heldigvis har de servert han hvitvin, så han er i godt humør, men han kommer til å grine litt etterpå, betror han venninnen. «It’s his fucking lost» sier Joakim mens han slenger på seg brillene med en armbevegelse så stor at jeg er glad han sitter helt alene, ellers hadde noen kommet til skade. TV2 har rettet det opp til «It’s his loss». Så tusler Joakim alene ut i regnværet og jeg får lyst til å gi han en klem og introdusere han for den eneste homofile vennen jeg har.

I Molde får vi endelig vite hvem denne Kristian er. Han er teatersjef og gir Linnea en innføring i hvordan stykket hennes gjør det. Det har kommet masse folk (det bruker det hvis det er utsolgt) og alle synes det er bra. Noen blir skikkelig berørt også, sier han, og jeg får lyst til å lese boka hennes. Linnea er enig i at det er intenst og har ikke behov for å se forestillingen så mange ganger.

Det er godt oppmøte til samtalen Linnea og Kristian skal ha før forestillingen. Linnea har debattert litt med seg selv om hun skal gå for Farris eller rødbrus, og faller ned på det siste. Godt valg! Så prater de om bøkene hennes og spiseforstyrrelser på et så platt og overflødladisk nivå at jeg faller ut igjen.

Det er håp i elendigheten, sier Linnea. Tusen takk, avslutter Kristian.

Etterpå kommer det folk bort til Linnea for å rose henne. For det er ingen som kommer bort hvis de ikke har noe hyggelig å si, legger hun til. Hun signerer bøker klemmer og småprater, selv om hun er dårlig på det siste, i følge seg selv. Så stiller hun opp på bilder og smiler trist og uendelig vakkert.

2 kommentarer om “Bloggerne sesong 12 episode 17

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s